Samme for meg… eller?
Å uttrykke en mening kan være sårbart. Det kan rett og slett lede til uenighet. Der noen elsker uenigheter, hete diskusjoner og spisse meninger, foretrekker jeg enighet og harmoni. Jeg kan kjenne det i magen om jeg plukker opp gnisninger og uenigheter.
"Hvor skal vi spise? Samme for meg, du velger".
"Hva vil du gjøre? Samme for meg, vi gjør det du vil". Eller kristen versjonen; "Gud, hva vil du at jeg skal gjøre neste år? Bare la din vilje skje, ikke min". Det er ikke nødvendigvis noe galt med disse situasjonene, men for meg, og jeg tror det gjelder for flere så kan det være en usunn, underliggende tanke som gjør seg gjeldene; jeg er verdiløs.
For meg begynte dette i ungdomsskoletiden da jeg så gjerne vil være en del av den kule gjengen. Så lenge jeg ikke gjorde for mye ut av meg, eller sa noe dumt, var jeg innenfor gjengen og fornøyd. For alt i verden ville jeg unngå en uenighet som ville sette meg utenfor gjengen.
Det lærte meg noen løgner om det å være uenig og verdien på stemmen min;
Uenighet fører til splittelse og avvisning, derfor er det bedre å ikke dele mine meninger eller tanker.
Disse tankene har formet meg i mange år uten at jeg var klar over det. Det handler ikke bare om at jeg velger andres mening fremfor min egen, men mer om at jeg ikke vet hva jeg mener eller vil. Tanken om at folk ikke ønsket å høre min stemme, gjorde at jeg ikke brukte energi på å finne ut hva jeg faktisk mente eller ville i mange situasjoner.
Augustin, en av kirkefedrene våre skriver «Herre, lær meg å kjenne meg selv, så jeg kan kjenne deg». Det er akkurat det Gud har lært meg. Det er ingen som ønsker å være i et vennskap hvor bare den ene parten bruker stemmen sin, har meninger og leder an. Det ligner mer på en upersonlig robotrelasjon, enn et genuint vennskap med kjærlighet. Kjærlighetens vesen søker det som er best for den andre. Om ingen av partene har noen mening så får heller ikke kjærligheten mye rom.
Derfor er kommunikasjon helt sentralt! Et av områdene hvor jeg har lært aller mest om mitt forhold til Gud. Om vi skal snakke om kjærlighet er kommunikasjon selve nøkkelen, for uten det vil ikke noen relasjon fungere. La oss si at det eneste jeg vet om meg selv er at jeg liker å spille volleyball, spise pizza og dra på ferie til Hawaii. Da blir vennskapene mine like overfladiske fordi jeg aldri deler noe mer sårbart. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke vet eller kjenner til mitt indre liv. Jo mer jeg kjenner meg selv, jo mer kan jeg dele av det inn i vennskap, og jo dypere relasjon har jeg mulighet til å få.
I flere måneder kom setningen gang på gang til meg; "Jeg vil ha din stemme". Jeg tror det var Gud som prøvde å si meg noe, og nå forstår jeg hvorfor. Har du noen gang vært sammen med en person som aldri har noen meninger? Hvor du må ta alle avgjørelser og lede an alle samtaler? Jeg er ikke personen helt uten meninger, men han som ofte i gitte situasjoner ikke hadde meninger eller ville ta avgjørelser.
Når Gud sier at han vil ha min stemme innså jeg at min kommunikasjon med Gud var sterkt preget av bønner om hva hans mening, avgjørelser og tanker var. Dette er definitivt en viktig faktor i relasjonen vår, men uten at jeg deler mine tanker og ønsker blir det en veldig overfladisk og robotaktig relasjon hvor ingen parter trives. Gud ønsker å høre min stemme i relasjonen fordi han elsker meg, han bryr seg helt oppriktig om mine tanker og ønsker. Som all annen kommunikasjon vil dette føre til at det er ganger vi er uenige. Men etter hvert som jeg har gått sammen med Jesus har jeg lært at uenigheter ikke trenger å føre til splittelse, men kan lede meg til et nærmere og mer intimt forhold når vi jobber oss gjennom det sammen. Om jeg finner ut at Gud mener noe annet enn meg, så spør jeg han om å vise meg hvorfor. Om jeg ikke får noen forståelse for det så velger jeg å stole på hans visdom fremfor min egen innsikt. Gud vet best.
Poenget er at jeg ønsker å ha like stor verdi for min stemme som Gud har for den.
Gud er ikke ute etter blind lydighet, men et relasjonelt samarbeid hvor han får være min medvandrer og læremester. Gud vil høre mine meninger, ikke bare mitt ja. Han vil høre mine perspektiver, ikke bare fordi det er riktig, men fordi han bryr seg om hva jeg vil. Det er et partnerskap, et vennskap hvor begge parter har en verdifull stemme – men, hvor Gud vet best!
Neste gang du skal ta et valg: Ikke bare spør Gud om hva du skal gjøre, men prøv å tenk etter hva du vil. Del dine perspektiver og spør så Gud om å gi deg hans visdom for valget du skal ta.
