Å ha en Far som oppdrar

29.07.2020
Hele livet mitt så har jeg visst at Gud finnes, og jeg visste at Gud kunne utføre mirakler og at Han kunne snakke, fordi det skjedde i ny og ne. Og jeg synes det var kult da Gud gjorde sånt, fordi det hendte ikke så ofte. I år har jeg gått på Tønsberg bibelskole, og hvis du søker opp denne skolen opp på nettet, eller møter skolen på en stand på en festival så tar det nok ikke lange tiden før du finner en plass hvor det står «Naturlig overnaturlig liv med Jesus». Dette tenkte jeg var veldig bra, og jeg husker at før jeg begynte der så tenkte jeg «tenk på alle de helbredelsene jeg kommer til å få se, og tenk så god jeg kommer til å bli på å profetere! Jeg kommer til å få så mange historier til jeg kommer hjem om alt Gud har gjort, og alt jeg har fått være med på!». Dette tenkte jeg var det kuleste. Og det er sant, vi har fått oppleve veldig konkret hvordan Gud griper inn i menneskers situasjoner, og hvordan Gud helbreder og snakker til andre mennesker gjennom oss. Det har vært helt fantastisk å oppleve alle de miraklene Gud har gjort. Men når jeg ser tilbake på året så er det ikke alt dette jeg sitter igjen med, det er mye mer om hvordan jeg har lært å gjenkjenne Guds stemme i mitt eget liv; å gå prosesser sammen med en Far som virkelig ønsker å se deg lykkes.

«Skjerp deg! Du er jo kristen, du skal jo ikke gjøre dette, og tenke på dette og kjenne på disse følelsene» er ting jeg hadde en tendens til å si til meg selv. Men dette er ikke Gud. Jeg hadde jo ikke lært meg å gjenkjenne stemmen Hans i mitt eget liv. Men etter hvert som jeg fikk lov til å komme inn til Guds hjerte, og høre hva Han hadde å si til meg, så var det noe helt motsatt som kom. «Mathias, jeg bryr meg om deg. Jeg kjenner deg! Jeg kjenner dine tanker og følelser, og jeg ser alt det du har gjort. Men fortsatt så elsker jeg deg noe uendelig høyt. Jeg vil ikke at du skal streve med alt dette og at du skal prøve å fikse alle problemene selv. Jeg er jo med deg, og Jeg, som din Far ønsker å oppdra deg og lære deg Min vei for deg.» En far forventer ikke at barnet sitt skal kunne klare seg selv etter at det har lært å gå. Nei, en far er der for barnet uansett.

Gud er en far som oppdrar. Gud er en som vet alt. Gud er den som har skapt oss. Og Gud er den som kjenner oss best. Vi er så privilegerte at vi kan få lov til å gå våre prosesser sammen med Gud. Og istedenfor å si «Ha deg vekk dårlige følelser!», eller «Åh jeg må skjerpe meg, jeg må slutte med dette!», så kan vi heller si «Tusen takk Jesus for at du ønsker å lære meg opp i dette», og «Jesus, akkurat nå føler jeg på dette og dette, og dette synes jeg er litt tøft akkurat nå. Hva er dine tanker inn i dette? Hva vil du lære meg i dette?».

Å lære seg å gjenkjenne stemmen til Gud, og å gå prosessene med han er starten på et naturlig overnaturlig liv. Da tar du ikke lenger av din egen visdom, og heller ikke prøver du å lære deg selv ting du ikke kan, men du velger å koble deg på Gud, han som vet best og som virkelig ønsker det beste for deg. Det betyr allikevel ikke at alle prosessene er like enkle, men det er på alle måter den beste veien å gå.

Det er på denne måten at treet vokser slik at det er i stand til å bære mest mulig frukt.

 

Powered by Cornerstone