Hvordan fylle et halvtomt beger?

Helena Cecilia Paasche
10.01.2020
Jeg lengtet etter mer av Gud med hele meg. Men begeret mitt var fortsatt halvtomt. Jeg strakk det ut mot hver minste lille dråpe som måtte falle fra hans, og løp hemningsløst rundt for å fange de. Det var et strev, og jeg var sliten. Jeg satt der fortsatt med det halvfulle begeret mitt, og ropte til slutt til Han: “Lær meg å ta imot fra deg, jeg orker ikke være halvtom!”. Så viste han meg at Han egentlig bare ventet på at jeg skulle stå stille. Sette meg ned og vente. Vente så Han kunne få fylle på. Det var vanskelig for han å vaske føttene mine mens jeg bare løp rundt hele tiden. Jeg innså hvor viktig det var å bli hos han i hvilen, og det startet en reise som forandret hele hverdagen min, og livet mitt.  

Etter at jeg sa meg villig til mer av han, plantet han en så dyp lengsel i meg at jeg brukte kvelder på å bare rope etter mer av han. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, for jeg måtte bare komme nærmere han, jeg holdt ikke ut å være der jeg var. Jeg følte meg som David da han skrev i salme 42:2; “Som hjorten stønner etter rennende vann, lengter min sjel etter deg, Gud”. Det var som om det satt dypere enn et primærbehov. Jeg ville ikke gi han restene fra bordet, jeg ville gi han hovedretten. Livet mitt, tiden min.  

Og jo mer jeg valgte å gi bort av meg selv, jo mere plass ble det for Han. Han begynte å åpenbare seg for meg på helt nye måter. Jeg begynte å se øynene hans; ikke fysisk, men i hjertet. Jeg ble igjen og igjen overveldet over hvor nydelige de var; så fulle av mildhet, renhet og kjærlighet, ulikt alle andre øyne jeg noen gang hadde sett inn i. Han ble så konkret, det var som om jeg kunne kjenne pusten hans. Og hver gang jeg så inn øynene hans, ble jeg fylt opp på en måte jeg ikke hadde opplevd før noen andre steder. Det var i det stille stedet, alene med han.  

Det er lett at vi bare løper fra konferanse til konferanse i håp om å få det vi trenger der, mens mye av det er tilgjengelig bare ved å bruke kvalitetstid med Jesus i hverdagen. Han venter på at vi skal hvile i han. Han har vist meg at han først og fremst lengter etter å ha bestevenner han kan ha kvalitetstid med. Venner han kan ha hjerte til hjerte-relasjon med, som blir dyp gjennom å bruke mye tid sammen. Vi har så lett for å gjøre som Marta, gjøre masse ting for Jesus istedenfor å sette oss ned for å bygge relasjon med han. I bunn og grunn er det jo på grunn av relasjon Gud får oss til å gjøre alle disse tingene; for å føre mennesker inn i en relasjon med han. Det ville vært trist om vi som var ment til å ha en relasjon med han, bare løper rundt og passer på at alle andre skal få en. Min relasjon og kvalitetstid med han kommer først. Så springer alt ut ifra det. I Johannes åpenbaring 22:17 står det: "Ånden og bruden sier; kom! Den som hører skal si; kom! Den som tørster skal komme. Og hver den som vil, skal ta livets vann i gave". Han presser seg ikke på, men venter på at vi skal respondere på den lille stemmen som sier "Kom og vær med meg". Da tar vi imot fra selveste livets kilde; Jesus. Da vil ikke begeret forbli halvtomt. 

Jeg husker noen sa at vi lever ikke kun i dette hemmelige stedet med Jesus, men vi lever fra det. Derfra får vi overflod som flyter utover alt vi gjør vi hverdagen. Jeg vil ikke bare leve med han i bønnerommet eller ved å være alene med han på rommet mitt hjemme, jeg ønsker å ta han med meg i alt jeg gjør; når jeg lager mat, går tur, lager musikk, maler og er med andre mennesker. For min del startet dette i det lille, men nå har det forandret hvordan hele dagen min ser ut. 

Når det kom til hvordan bruke denne tiden med han, var det noen utfordringer i læringsprosessen. Jeg husker jeg lå der på gulvet i stillhet, pakka inn i tepper mens jeg stirret opp i taket og prøvde å gi hele fokuset mitt til Jesus. Men jeg møtte en vegg. Med en gang jeg kom i stillhet så jeg hvor mye støy jeg hadde på innsiden, som var i veien for at jeg kunne se Jesus. Men jeg ga ikke opp, jeg skulle se han, og etter flere timer hvor han tok meg gjennom en “opprydningsprosess”, klarte jeg endelig å se han sånn jeg lengtet etter. Det var ikke veldig gøy i starten og jeg var flere ganger nære å gå, men det at jeg valgte å bli tror jeg var nøkkelen til det jeg opplever med han i dag. 

Likevel vil jeg ikke legge vekt på min evne til å finne han, men hans evne til å finne meg. Alt dette kunne skje fordi han etterjaget meg først. Noen ganger gjorde jeg dette til en prestasjon, når det egentlig bare handler om å ta imot kjærligheten han vil gi. Jeg måtte slippe prestasjonen og komme tilbake til bevisstheten om at dette er noe som tas imot gjennom nåden. Dessuten står det:“For det er Gud som virker i dere, både til å ville og til å virke for hans gode vilje”, Fil. 2:13. Han gjør det i oss først, vi responderer. Det er ikke vårt eget verk, men Guds gave, som efeserne 2:8 sier. 

Men vi må velge å åpne gaven, og søke han. Jo mere vi åpner, desto mere finner vi. For let og du skal finne. Vi kan være så nærme Jesus vi selv vil. Å søke han er et valg vi tar på nytt og på nytt, akkurat som i enhver annen relasjon. Jeg tar alltid dag for dag med Gud. Jeg tenker ikke på der jeg var for en uke siden, eller på det fantastiske han gjorde gjennom meg en måned tidligere. Det er ikke det som holder meg gående. Men den relasjonen med min levende Gud, som har et potensiale til å vokse hver dag hvis jeg lar den. Hvis det er en ting jeg trenger hver dag, så er det min daglige dose Jesus. Jeg som alltid hadde trodd, innså endelig at det dype, konkrete nærværet av Jesus var det jeg alltid hadde lengtet etter. Jeg hadde akkurat oppdaget at det var så mye mer. 

Vi trenger vår egen personlige åpenbaring av Jesus. Vi kan ikke bli mere avhengig av menneskene som underviser enn Jesus selv. Gud viser oss biter av seg selv gjennom andre mennesker, men vi alle trenger å komme individuelt til han også. Det er en åpen linje, vi må bare velge å koble oss på. Det er ikke sånn som før, hvor kun enkelte profeter ble valgt for å høre fra Gud. Takket være at Guds Ånd nå lever i oss som har tatt imot han, kan vi alle det. En setning som har blitt sagt flere ganger i løpet av bibelskoleåret er at ”målet er å lære å lære av Jesus”. Hvis vi har lært å lære av han kan vi lære noe hver dag hele uka, ikke bare på søndag klokka 11. 

Jeg innså at jeg trenger å se han ansikt til ansikt hver dag. Og jo mere jeg så av han, desto mere elsket jeg han. Den kjærligheten ville jeg beholde, ved å fortsette å sette øyene mine på han. Jeg ønsket ikke bare snakke om han, men snakke til han. Ikke bare høre om han, men høre fra han. Ikke bare føle han i rommet, men kjenne han i det dypeste stedet i hjertet. Etter at jeg begynte å søke Jesus og alt han er på denne måten, opplever jeg han ikke lengre som en diffus person langt der oppe – men en som går vedsiden av meg på veien hjem fra byen, en som stryker hånda si forsiktig over hodet mitt, en som sitter vedsiden av meg i sofaen og ved sengekanten. En med følelser, drømmer og ønsker som er verdt å lytte til mer enn alt annet. Han er virkelig levende, og det har jeg også blitt gjennom han.   

Bli i meg, så blir jeg i dere”. Joh. 15:4 

Powered by Cornerstone